The End of the Line

I går fikk jeg endelig sett denne filmen:



Filmen er en dokumentarfilm som viser hvordan verdens fiskebestander har sunket siden 1950-tallet og den argumenterer for at bestandene vil være utfisket i 2048 hvis vi fortsetter som nå.

Filmen åpner med vakre bilder fra livet i havet og går deretter over til å fortelle om hvordan den canadiske torskebestanden kollapset på begynnelsen av 90-tallet etter å ha blitt perverst overfisket. Deretter viste den destruktiviteten i dagens effektive fiske, hvor så mye som en tidel av fangsten dumpes på sjøen på grunn av at det er feil type fisk eller størrelse som har havnet i de enorme garnene som brukes. Den viste effekten av bunntråling, hvor man fisker ved å dra et enormt fiskenett langs bunnen og at man på den måten skader bunnen ved å virvle opp bunn og det som er på den. Den viste deretter hvordan man har forsøkt å estimere de globale bestandene av de vanligste matfiskene, og bildet var likt for alle: kurven går nedover med en kollaps rundt 2048. Den viste et godt eksempel på dårlig forvaltning av ressurser ved de globale kvotene som ble satt for den utrydningstruede blåfinne-tunfisken. Ekspertene satte et tak på 15 tonn global uttak av arten, mens de internasjonale myndighetene satte et tak på 30 tonn. I virkeligheten fiskes det 60 tonn per år. Man trenger ikke matematikk-kunnskaper utover barneskolenivå for å ane at ikke barna våre får nyte denne matfisken når de blir voksne.

Disgrace var et ord som ble brukt i filmen om denne måten å høste fra naturen av og jeg støtter ordbruken: De fornybare ressursene må forvaltes på en slik måte at også generasjonene etter oss kan nyte godt av dem. Og forvalte ressursene på annet vis er å stjele fra barn, og hvem gjør vel det?